Magiske Nepal

Denne bloggen skrev jeg i juli 2013 før jeg overhode hadde tenkt tanken på at jeg ville forsøke å bestige Mount Everest en dag. Jeg haddde heller ikke i mine villeste fantasier på dette tidspunktet trodd at jeg skulle bestige Ama Dablam på 6.819 moh bare noen måneder senere. Jeg tilbrakt 3 måneder i Nepal på reisen min i Asia, og satt på flyplassen i Kathmandu full av følelser fra oppholdet i det lille fjellandet mellom India og Kina. I denne bloggen forsøker jeg å formidle de opplevelsene jeg hadde hatt i Nepal og hva de hadde gjort med meg. Alt er så anderledes enn det vi er vant til i Norge. Drømmen om å ta med grupper på tur til Nepal og Himalay, og la de få oppleve noe av det jeg hadde opplevd var allerede født.

Ja nå er tre måneder i magiske Nepal tilbakelagt. Jeg sitter i avgangshallen på flyplassen og venter på å gå om bord i flyet til Dehli. Disse tre månedene har vært innholdsrike på så mange plan. Jeg har møtt utrolig mange flotte og inkluderende mennesker med et stort hjerte i dette landet. Både nepalesere og utlendinger. Jeg har fått tilbringe masse tid i Himalaya tilsammen 40 dager:-) Jeg har fått se dagliglivet her i Nepal, og jeg har gjennom frivillig arbeid fått møte de brannskadde barna på Kanti Hospital.

Jeg ble bedt av min nepalske venninne Anamika som er coordinator for frivillighetsarbeidet på Kanti, om å hjelpe henne med å lage en presentasjon om hvordan unngå brannskader. Jeg skjønte ingenting da de fortalte meg at en av de viktigste årsakene til brannskader, var at de plasserte kull under sengen om natten for å holde varmen. Eller at barna fikk brannskader på bena fordi de gikk oppe i ildstedet. Gjennom fotturene har jeg opplevd hvordan de lever på landsbygda. Jeg har sett barn som leker ved åpen ild, og observert hvor utrolig observante foreldrene må være for å unngå at barna forbrenner seg. Jeg har satt oppe i fjellene med dunjakken på inne på lodgene, fordi de ikke har skikkelig oppvarming. Denne kombinasjonen av å utføre frivillig arbeid og fotturene har gitt meg innblikk i hvordan lokalbefolkningen lever livene sine i dette landet. Fotturene ville ikke vært de samme uten opplevelsene fra sykehuset. Opplevelsene fra fotturene har gitt meg en bedre innsikt i hvorfor barna havner på sykehuset med brannskader.

På sykehuset møtte jeg en 11 år gammel jente som hadde amputert armen etter å ha fått elektrisk støt. Familien var ikke fra Kathmandu, så søsteren på 16 år måtte passe på henne istedenfor å gå på skolen. I Nepal er det familien som tar seg av de syke når de er på sykehus. Jeg besøkte sykehuset sporadisk i 2 måneder. Første gang jeg var der møtte jeg en 9 år gammel gutt som var sterkt forbrent. Han lå å vred seg i smerte hver gang noen forsøkte å bevege på han. Siste gang jeg var på sykehuset 2 måneder senere hadde denne gutten det like smertefullt som første gang jeg så han. Brannskadene hadde han fått fordi han hadde bøyd seg ned på gulvet for å ta opp en blyant under en av de daglige strømstansene. På gulvet sto det et stearinlys som hadde satt fyr på et skjerf han hadde på seg.

På besøk på sykehuset sammen med venninnen min Kim fra USA.

Et par dager etter at jeg ankom Kathmandu hadde jeg en avtale om å treffe noen i en butikk i turistområdet Thamel i Kathmandu. Jeg fant ikke butikken og så nok litt hjelpeløs ut der jeg sto og kikket meg rundt. En dame som driver en liten butikk som selger lokalt strikkede luer og pledd henvendte seg til meg og lurte på om hun kunne hjelpe meg med noe. Da jeg fortalte hva det gjaldt tilbød hun seg å ringe butikken fra sin egen telefon gratis, for å finne ut hvor den var. For noen dager siden 2,5 måneder senere hører jeg noen si «Namaste» bak ryggen min. Det er damen som hjalp meg når jeg var helt ny i byen. Da jeg snudde meg for å se hvem det var tok hun meg med inn i butikken sin, og vi hadde en hyggelig prat. Jeg har fått meg en ny venn og kommer til å besøke butikken hennes når jeg er i Kathmandu i fremtiden.

På flyplassen i dag morges fikk jeg sms fra Babu som ønskte meg lykke til videre på turen. Han var guiden jeg og Kim var i Anapurna med for halvannen måned siden. Jeg husket ikke at jeg hadde fortalt han når jeg skulle reise videre og ble veldig glad og overrasket over meldingen.

Annapurna_Basecamp_2013_Babu_Kim

Jeg har vært i Nepal i underkant av tre måneder og har minst 5 personer jeg kjenner som jeg kan ringe 24/7 hvis jeg virkelig trenger hjelp. Og jeg vet at det ikke bare er noe de sier, de mener det!

Dette er noe av de inntrykkene som gjør Nepal så magisk for meg:-) Ja og så er det fjellene da……….

Oppholdet i dette landet har desidert gjort noe med meg på det indre plan. Det er så mye impulser og energi uansett hvor du beveger deg. Jeg har hatt så utrolig mange flotte menneskeinteraksjoner som jeg ikke kan beskrive med ord. De er utrolig private og kan bare oppleves. Det er så intenst å være her. Det skjer noe hele tiden. Jeg har så mange ganger de siste månedene gått ut av døren om morgenen og tenkt, i dag skal jeg ha en avslappende dag og gjøre ingenting. Så er jeg såvidt kommet ut av døren før jeg blir kjent med en ny person og plutselig er det noen prosjekter som skal sjekkes ut. Kontakter, frivillig arbeid og prosjekter baseres veldig mye på nettverk. Du blir kjent med noen som ønsker å gjøre noe, så har du snakket med noen andre som gjør noe tilsvarende så setter du de i kontakt med hverandre. Jeg forlater dette landet med masse gode minner og vet at jeg vil snart være tilbake i landet med så mye hverdags magi:-)