På nesten gjengrodde stier i Upper Dolpo i Himalaya, Nepal

Forrige år da jeg besøkte kunstgalleriet til den kjente tibetanske maleren Tenzing Norbu Dolpo i Boudha, bestemte jeg meg for å gjøre en drøm jeg hadde hatt lenge om til virkelighet, og besøke det avsidesliggende området Upper Dolpo i Himalaya. Tenzing Norbu Dolpo er fra en liten landsby i Upper Dolpo, og henter inspirasjon til kunstverkene sine fra de vakre fjellene i Himalaya. Over en kaffekopp i galleriet hans fikk jeg oppleve den pasjonen Tenzing har for hjemstedet sitt og høre han fortelle hvordan oppveksten hans har påvirket han som kunstner. Da jeg gikk derfra var jeg ikke i tvil om at jeg måtte reise på fottur til Upper Dolpo og oppleve naturen og menneskene der.

Upper Dolpo er et av de mest avsidesliggende stedene jeg har besøkt i Nepal. For å komme dit måtte vi bestige et fjellpass på 5.350 meter, og på veien ut igjen måtte vi over to 5.000 meter pass. Fotturen går for å være en av de tøffeste fotturene Nepal har å by på og det kan jeg si meg enig i.  Jeg var forberedt på at den skulle være fysisk krevende. Jeg var ikke fullt så forberedt på de menneskelige og mentale utfordringene som vi opplevde underveis. Inga som jeg møtte på isklatring i vinter kom fra Norge for å bli med meg på tur. Upper Dolpo er et område som har stått på ønskelisten en stund og endelig skulle jeg få oppleve dette sagnomsuste området som ligger gjemt bakenfor noen 5.000 meters pass i en avsidesliggende del av Himalaya. Ruten vi hadde valgt tar normalt 20 dager å gjennomføre. Vi gjennomførte den på 17 dager.

Jeg liker å besøke de områdene som jeg arrangerer fotturer i før jeg tar med en gruppe på tur dit. Jeg ønsker å gi mennesker som ikke har besøkt Nepal tidligere et godt førstemøte med landet i vakker natur, hvor de får oppleve den hyggelige lokalbefolkningen og kulturen i landet. Det er mange områder som innfrir disse kriteriene inkludert en fottur til Upper Dolpo. Et annet kriterium som er viktig for meg når jeg vurderer om jeg skal arrangere en fottur i et område, er at høydeakklimatiseringen er tilpasset til mennesker som ikke er vant til å oppholde seg i høyden. På de fleste turene jeg arrangerer er høyeste punktet som vi overnatter rundt 4.000 meter. Fotturen til Upper Dolpo er en privat tur. Da jeg leser i turbeskrivelsen at vi kommer til å tibringe over en uke mellom 4.000 og 5.000 meter, vet jeg at denne turen ikke innfrir kriteriene jeg ønsker å tilby på de fotturene som jeg organiserer.

Fotturen er et eksperiment hvor vi forsøker å gå med lett utstyr i en liten gruppe på kun 4 personer. Inga, guiden vår Babu, Gelbu som bærer og meg selv. Vi har fått vite at vi må belage oss på 6-7 dager hvor vi må bo i telt og ha med egen proviant. Vi har faktisk valgt å gå med superlett utstyr. Jeg har kjøpt noen lette 3-sesongs telt fra den amerikanske produsenten Big Agnes som veier 1,4 kilo hver. Som backup i tilfelle teltene skulle gå dukken i en storm har vi med oss to vindsekker. Vi har også tatt med Real turmat, Rett i koppen, potetmos, couscous og selvfølgelig Freia melkesjokolade fra Norge. Resten av provianten kjøper vi hos den lokale kjøpmannen i byen Dunai(Dolpo). Skulle vi gjennomført fotturen på tradisjonelt nepalesisk vis som camping fottur, ville vi hatt med en guide, to – tre bærere, kokk, kokkeassistent, hestemann og 5-6 muldyr. Begge løsninger har sine fordeler og ulemper. Fordelen med å være en liten gruppe uten muldyr er at sannsynligheten for å ligge værfast på grunn av snøfall minimeres. Ulempen er at vi er mer sårbare hvis vi får problemer underveis.

Upper Dolpo ligger skikkelig avsidesliggende til oppe i Himalaya vest i Nepal på grensen til Tibet. Vi måtte ta fly til Nepalgunj som ifølge wikipedia er en mellomstor by med 130.000 innbyggere i det fruktbare jordbruksområdet Terai sør i Nepal på grensen til India. Fra Nepalgunj så kjørte vi i fire timer til småbyen Bendranagarir og flyplassen Surkhet hvor vi overnattet på et lokalt hotel, før vi tidlig neste morgen fikk sitte på med et transportfly opp til Juphal i Dolpo. Etter nesten et døgn på reise ankommer vi Himalaya og kunne starte på fotturen vi hadde gledet oss til så lenge.

I Dolpo er man midt inne i fjellene i Himalaya og har 5.000 ot 6.000 metere rundt oss på alle sider. På den ruten som vi hadde lagt opp skulle vi bestige hele tre 5.000 meters pass. Det første passet var Kangla pass på 5.350 meter så skulle vi over Sela La passet på 5.095 meter og til slutt over Jyanta La passet på 5.220 meter. Iløpet av 7 dager skulle vi bestige disse passene. Siden Inga ikke hadde mye høydeerfaring fra tidligere var et av spenningsmomentene på første delen av turen, hvor godt kroppen hennes ville tilpasse seg høyden. Oppe i disse utrolig vakre fjellene i Himalaya lå det et eventyr og ventet på oss.

Det var første gang vi besøker området for alle utenom Gelbu som hadde vært her på en tur som bærer da han var 15 år gammel. Vi var alle spente på hva de neste ukene ville bringe av utfordringer og opplevelser. Vi hadde en lett etappe den første dagen til den koselige landsbyen Dunai som ligger ved elven Thuli Bheri. I Dunai måtte vi gjøre de siste forberedelsene før vi startet på turen opp i fjellene. Vi måtte finne ut hvor mange dager vi måtte belage oss på å ligge i telt og ha med egen proviant. Vi gikk til den lokale kjøpmannen i Dunai for å få en siste oversikt over hva vi trengte å supplere av mat og utstyr, samt få en siste oppdatering på hvor mange dager vi måtte belage oss på å ligge i telt.

Vi sto opp tidlig neste morgen og begynte på fotturen opp langs dalen som førte oss til Upper Dolpo. De første dagene gikk vi langs elven, gjennom små landsbyer og forbi noen av vinter bosettingene til beboerne i de høyereliggende landsbyene i Dolpo. Vi ligger i telt men kan spise den lokale maten dal bhat som består av linsesuppe, ris og potetcurry og chapati med medbrakt peanøttsmør på.

Etter at vi hadde gått i 2,5 dag kom vi frem til landsbyen Ringmo som ligger ved den vakre innsjøen Poksundo lake som er Nepals dypeste innsjø.

Vi besøker det buddisitske Thsowa klosteret som ligger vakkert til ved innjsøen. I klosteret får vi høre at det befinner seg en Yakokse i rent gull på bunnen av Poksundo lake.

Å besøke disse avsidesliggende landsbyene i Himalaya er alltid en stor opplevelse, hvor det føles som om livet har stått stille i noen hundre år.  Jordene pløyes med okse og plog og maten tilberedes over ”vedovner” som fyres opp på avføring fra yak. Det er et tøft liv som leves oppe i disse små landbyene i Dolpo.

Tidlig neste morgen fortsetter vi langs innsjøen Pokksundo. De neste tre dagene tilbringer vi i utrolig vakker og vill natur i teltene våre. Vi er nå avhengige av å kunne stole på de ressursene og kompetansen vi har innad i gruppen. Vi beveget oss ut i den mest avsidesliggende naturen jeg noen gang har opplevd i Nepal.

Babu forteller livlig fra en film han hadde sett som heter Caravan hvor handlingen er fra Upper Dolpo. En av de dramatiske scenene i filmen er filmet på den stien vi går på langs innsjøen Poksundo, og handler om en Yak som faller ned i innsjøen og drukner. Jeg kan livlig forestille meg scenen der jeg går på den smale stien.

Ved enden av Poksundo lake kommer vi inn i en bred dal med skogsområder i. En elv som renner ned fra fjellene og inn i innsjøen. Vi går litt oppover dalen før vi setter opp teltcampen for natten på en liten slette i skogen.

Dagen etter starter vi oppover dalen i noe av det vakreste landskapet jeg noen gang har vært i. Det er vilt og det er utrolig vakkert med elven som renner ned langs dalen og de snøkledde fjelltoppene.

Vi begynner å komme inn i skikkelig utilgjengelig terreng. Broene over elven er skikkelig dårlig vedlikeholdt. På et sted hvor vi må passere over elven er det ikke noe bro, så vi må vasse over.

Vi lurer på hvordan det vil være å gå her i sesongen som er August og September som er etter regntiden.

Vi er på vei opp til High campen på Kang La passet på 5.350 meter som vi skal over. For å komme til High campen så svinger vi bort fra den vakre vide dalen vi har gått opp langs de siste timene for å starte på oppstigningen til High Camp på 4.700 meter. Stien vi går på opp til High camp blir mer og mer utfordrende for hver meter. Den går opp en smal dal med bratte fjell på hver side, og når vi nærmer oss 4.000 meter begynner det å snø.

Omtrent på det tidspunktet hvor vi passerer 4.000 meter begynner Inga for første gang å kjenne effekten av å være i høyden i Himalaya. Da vi kommer frem til high campen hvor vi skal sette opp campen for natten føler Inga seg fortsatt litt redusert. Når man merker symptomer av høydesyke skal man bli på den høyden som symptomene har oppstått på og se om de forsvinner. Hvis ikke symptomene forsvinner skal man gå ned til en lavere høyde. Vi ble enige om at vi skulle se hvordan Inga’s form var dagen etter, og eventuellt ta vår første hviledag i High Camp dagen etter.

Det hadde begynt å snø ganske kraftig noe som var litt uventet siden vi var der i slutten på April. Teltene vi har med oss er lette 3-sesongstelt så vi var veldig spente på om de ville tåle all snøen. Ved tolvtiden på natten hører vi noen fremmede stemmer utenfor teltene vår. Vi hører at de snakker med guiden vår og det høres ut til å være en oppkavet stemning utenfor. Da Guiden vår Babu kommer roper på meg og sier, ”Ingvill, we have a problem, someone want to borrow our tent”, blir Inga og jeg litt bekymret. Vi innser at vi er ganske sårbare og har lite å stille opp med hvis noen av de som går forbi High campen har uedle hensikter. Jeg gikk ut for å sjekke hva som forgikk utenfor, og får til min store forskrekkelse se en mann  som er sterkt nedfrosset og holder på å fryse ihjel. Det viser seg at denne mannen som er fra den siste landsbyen vi passerte, er i et reisefølge som forsøkte og passere Kang La passet på 5.350 meter midt på natten i snøstorm relativt lettkledd. Vi får mannen inn i teltet får laget varmeflaske til han dekket han med soveposer. Morgenen etter får jeg høre at dette har reddet mannens liv.

Inga er kvalm når vi våkner opp neste morgen og vi vurderte å ta en hviledag i high camp. Siden det har snødd mye om natten må vi vurdere konsekvensene av å tilbringe en dag i High campen. Hvis vi visste at det sluttet å snø og det ble sol, ville vi få en deilig dag i High Camp. Hvis det fortsatte å snø kunne vi få problemer med å komme oss ned fra fjellet på den bratte rasfarlige stien vi gikk opp på dagen før, hvis vi ventet en dag. Vi tenkte at det er bedre å være føre var å snu enn å bli sittende innesnødd i high camp. Vi hadde ikke lyst til å bli liggende værfast, så vi bestemte oss for å pakke sammen sakene våre, snu og gå tilbake samme veien som vi hadde kommet dagen før. Dette innebar at vi ikke ville få kommet oss til Upper Dolpo som var målet for turen.

Planene endrer seg raskt når man er på tur i Himalaya. Da vi holder på å pakke sammen kommer noen av de lokale fra natten før forbi campen vår. Det er rett før det første lokalvalget i Nepal på 20 år, og det viser seg at årsaken til at de nesten risikerer livet for å komme seg over disse passene er et politisk arrangement som skal være i landsbyen Saldang. De er på vei dit for å støtte den lokale representanten fra landsbyen deres. Når de får høre at vi er i ferd med å pakke sammen utstyret for å snu og gå ned igjen, så tilbyr de seg å bære en av ryggsekkene våre som takk for hjelpen Babu og Gelbu ga til mannen i reisefølget deres som holdt på å fryse ihjel. Med tilbudet om å få båret en ryggsekk over passet revurderer vi beslutningen vår om å snu. Dette innebærer at Inga kan gå over uten ryggsekk og siden Shey Gompha som vi skal overnatte i ligger lavere enn high campen vi ligger i bestemte vi oss for å gå videre.

Det blir en lang dag over passet. Vi starter i overskyet vær men det går ikke lang tid før sola er fremme og da vi kommer på toppen av Kang La passet på 5.350 meter har vi en fantastisk utsikt over fjellheimen i Himalaya.

Det gikk ikke helt som planlagt med bærehjelpen vår. Da vi hadde gått  i noen timer fikk vi tilbakemelding om at han syntes at sekken var litt tung og at han ikke ville bære den lenger. Det innebar at guiden vår Babu og Gelbu måtte ta den ekstra belastningen med å bære sekken videre. Slike situasjoner misliker jeg sterkt da det medfører at de lokale guidene og bærerne vi har med oss bærer for mye. Av og til må man bare akseptere at det blir slik, og denne situasjonen hvor vi var mitt oppe i passet var det ikke noe annet å gjøre enn å ta med sekken og fortsette mot Shey Gompha.

Det var en trøtt gjeng som kom frem til Shey Gompha. Vi er nå i Upper Dolpo og den neste uken tilbrakte vi i dette området som går for å være et av de mest avsideliggende områdene i Himalaya. Shey Gompha er et lite sted. Vi endte opp med å sove  i klosteret. Etter en lang dag i fjellet var det deilig å komme frem og spise mat sammen med de andre gjestene på kjøkkenet som Gelbu hadde laget til oss. Gelbu er en allsidig ung herremann som alltid yter 110% service. Det er alltid en glede å være på tur med han.

Vi var alle slitne og trengte en hviledag for å hente oss inn før vi fortsetter over det neste 5.000 meters passet Sela La passet som er 5.095 meter. Hviledagen brukte vi til hvile og få tørket teltene våre som vi ikke hadde fått tørket før vi pakket de ned. Vi beveger oss ikke mange meterne denne dagen og tilbringer dagen med beboerne i Shey Gompha og lokale mennesker som er på gjennomreise.

Dagen etterpå fortsetter vi på turen videre over passet Sela La på 5.095 meter. Vi har følge av en munk som er på vei fra vinteroppholdet i Kathmandu til klosteret han bor på i Saldang, og noen lokale menn som jobber med å transportere varer med muldyr over to 5.000 meter pass til og fra landsbyene på andre siden av Sela La passet.

Inga var fortsatt ikke i form så vi hadde bestemt oss for å gå dobbel etappe og gå helt til landsbyen Saldang på 3.900 meter. Her planla vi å ha en ny hviledag som kompensasjon for at vi hadde gått to dagsettapper.

Det blåste kaldt når vi kom til Saldang og vi var ikke særlig motiverte til å tilbringe to netter i telt. Vi får overnatte hos en familie som rydder plass til oss i hjemmet sitt, slik at vi får et rom for oss selv. Igjen så trengte vi å hvile ut etter en lang dag over passet.

Fremkomstmiddelet for de som bor i Upper Dolpo er hest. På hviledagen fikk vi hjelp av husverten vår til å få leid hestene til naboene hans. Husverten vår er sporty og stilte som guide på en sightseeingtur i Saldang og nabobyen Karang.

Det var en stor opplevelse å få lov til å se dette ørkenlignende området langt oppe i Himalaya fra hesteryggen. Vi får også hilse på barna på skolen i Karang.

Fra Saldang gikk turen videre mot det neste og siste 5.000 meters passet vi skal over på turen Jyanta La på 5.220 meter. Jeg kjente med en gang jeg begynte å gå at dette kom til å bli en av de tunge dagene som vi av og til har i fjellet. Jeg følte meg sliten i kroppen, men var optimistisk på at jeg ville klare å hvile meg iform iløpet av dagen hvis jeg tok det rolig. Vi gikk innover en vakker dal gjennom små landsbyer hvor lokalbefolkningen holdt på med våronna.

Saldang Monastery som er et Tibetansk kloster ligger vakkert plassert i utkanten av landsbyen Saldang.

Vi passerte mange flotte stupaer på vår vandring oppover dalen. Stupa er en buddhistisk kuppelformet kulturbygning.

Vi kommer til den siste lille landsbyen i dalen hvor vi stoppet for å spise lunsj. Jeg har ikke klart å hvile meg i form som var målsettingen for dagen og var utrolig sliten. Jeg har mest lyst til å bli over natten i landsbyen, men jeg bøyde meg for flertallet og blir med videre oppover dalen slik vi hadde planlagt. Vi fortsatte i 2-3 timer til før vi stoppet for kvelden og satt opp teltene.

Jeg sov dårlig den påfølgende natten og kjente med en gang jeg våknet at jeg ikke hadde krefter til å fortsette over det siste 5.000 meter passet den dagen. Gå over to 5.000 meter pass på tre dager hadde krevd mer energi enn det jeg trodde det skulle gjøre. Jeg kjente på kroppen at jeg trengte en ekstra hviledag for å få tilbake kreftene jeg trengte for å passere Jyanta La passet på 5.220 meter. Inga og jeg blir værende rundt teltene mens Babu og Gelbu gikk seg en tur for å sjekke ut veien vi skulle ta for å komme over passet dagen etterpå. Før de går sitter vi og nyter morgenstunden med en kopp kaffe da Babu plutselig viser oss to ulver som går på andre siden av elven mindre enn 100 meter fra teltene. Dette var en magisk morgenstund. Uheldigvis så lå kamera i teltet.

Gutta kommer slitne tilbake til leiren sent på ettermiddagen. De har etter et bom forsøk funnet veien opp til toppen av passet.

Etter en god natts søvn våkner vi tidlig dagen etter og starter på turen opp mot passet. Det en fin vårdag hvor vi setter av gårde oppover en sidedal til dalen vi gikk i dagen før. Vi ankom toppen i fotsporene til en snøleopard. Igjen føltes det som om vi var på verdens tak med en utrolig utsikt over Himalayas fjellverden.

Sent på ettermiddagen ankommer vi landsbyen Pho, hvor vi bodde på en av landsbyens tehus og fikk servert en aldeles nydelig Dal Baht. Vi sov godt i hver vår seng den natten. Nå var vi kommet så langt på turen av det var på tide å begynne å tenke på turen tilbake til Kathmandu. Den opprinnelige planen var å fly fra flyplassen i Juphal i Dolpo den 13. Mai. Siden vi er utenfor turistsesongen og kun har truffet på to andre turgrupper, er vi forberedt på at der ikke er hver dag det går fly fra Juphal. Vi ønsket derfor å være på den sikre siden og planla å være i Juphal så vi kunne fly ut den 12. Mai.

Vi hadde fire dager på oss på å rekke ned til Juphal. Naturen fortsatte å åpenbare seg på veien ned over dalen. Vi møtte på gjetere med store Yak flokker og lokale som var på vei hjem til landsbyene sine på hest.

Det var deilig å være nede på lavere høyde igjen etter å ha tilbragt over en uke på mellom 4.000 og 5.350 meter. Vi hadde hatt mange lange dager, og begynte å kjenne at oss slitne. Vi kom oss til flyplassen i tide og rakk flyet vårt. 17 dager fylt med opplevelser i Upper Dolpo var gjennomført og vi var klare til å dra tilbake til Kathmandu.

Last ned tips til din egen nepaltur

I denne brosjyren får du praktiske tips som du bør tenker gjennom når du planlegger en tur til Nepal. Du får også turtipsene mine fra 6 forskjellige fjellområder som jeg har besøkt i Nepal.

La dette feltet stå tomt om du er en person:

Turen var av de mer krevende fjellturene jeg har vært på i Himalaya. Det visste jeg forsåvidt på forhånd fordi den går for å være en av de tøffeste fotturene man kan gå på i Himalaya og Nepal. Det er en seier og ha klart å gjennomføre den, spesielt med tanke på at vi gikk med en liten gruppe. Dette er var en av de turene med masse spesielle opplevelser jeg ikke ble ferdig med å bearbeide inni meg da vi fløy ut av Dolpo. Jeg var heller ikke ferdig med å bearbeide opplevelsene 3 uker senere da jeg forlot Nepal. Opplevelsene fra turen har blitt med meg hjem til Norge og er blitt endel av livet mitt. Alle menneskene vi møtte, alle opplevelsene vi fikk og den vakre naturen gjorde noe spesielt med meg.

Er du vant med å være på fjelltur og har erfaring med å tilbringe lengre perioder mellom 4.000 og 5.000 meter høyde og tåler det bra, er dette en tur jeg kan anbefale. Ta kontakt med meg på e-mail Ingvill@nepaltur.no eller telefon 40805483 hvis du vil ha mer informasjon om hvordan man gjennomfører en slik tur.